<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<rss version="2.0">
  <channel>
    <title>Gaza</title>
    <link>https://publications-prairial.fr/encounters-in-translation/index.php?id=1388</link>
    <description>Index terms</description>
    <language>fr</language>
    <ttl>0</ttl>
    <item>
      <title>En palestinsk oversetters dobbeltliv: Ei bro mellom sår og ord</title>
      <link>https://publications-prairial.fr/encounters-in-translation/index.php?id=1465</link>
      <description>Dette essayet undersøker oversettelse fra Gaza som ei form for vitnesbyrd over en verden som er i ferd med å bli borte, og hvor språket både blir et overlevelsesverktøy og ei slagmark. Stilt overfor den pågående utslettelsen inntar den palestinske oversetteren et grenseområde hvor hen bygger bro mellom en umiddelbar sorg, som oppleves på arabisk, og andre språks distanserte og steriliserte strukturer, som ikke er utforma for å bære en så høy grad av fortvilelse. Teksten funderer over den etiske børen ved å oversette fortellinger født i ruinene og vitneprov utforma mellom luftangrep, mellom erindring og taushetens trussel. Hvert ord må bæres gjennom et landskap prega av makt, eufemismer og likegyldighet, noe som tvinger oversetteren til å balansere på den tynne linja mellom å myke opp sorgen for lesbarhetens skyld og å ivareta dens intensitet på et språk hvor alt ligger til rette for å uskadeliggjøre den. Gjennom si forankring i ei palestinsk erfaring hevder dette essayet at oversettelse ikke lenger er en reint språklig oppgave, men en oppgave som også er politisk og moralsk, og som må ha til hensikt å avvise forsvinninga, motvirke hjemliggjøring og å gi et rom til stemmer som kanskje ikke overlever hinsides setninga. Når hen oversetter Palestina, arbeider ikke oversetteren bare med å formidle meining, men også med å bevare liv, handlekraft og hukommelse i en verden som stadig forlanger utslettelse før den kan gi oppmerksomhet. This essay examines the act of translation from Gaza as a form of bearing witness to a disappearing world, where language itself becomes both a vessel of survival and a site of struggle. In the face of ongoing erasure, the Palestinian translator occupies a liminal space, bridging the immediacy of grief experienced in Arabic with the distanced, often sanitized structures of another language that was never designed to carry such devastation. The text meditates on the ethical weight of translating stories born in the rubble, testimonies shaped between airstrikes, between remembrance and the threat of silence. Each word must pass through a terrain marked by power, euphemism, and indifference, forcing the translator to navigate the fine line between softening grief for legibility and preserving its urgency in a language conditioned to neutralize pain. Anchored in the Palestinian experience, the essay contends that translation is no longer merely a linguistic task, but a political and moral one, charged with refusing disappearance, resisting domestication, and holding space for voices that may not survive beyond the sentence. In translating Palestine, the translator labors not only to carry meaning, but to preserve life, agency, and memory in a world that often demands erasure before it offers attention. Cet essai se penche sur l’acte de traduction depuis Gaza et l’entend comme une forme de témoignage sur un monde en voie de disparition, où la langue elle-même devient non seulement un radeau de survie, mais aussi un lieu de lutte. Face à l’effacement progressif de ce monde, les traducteur·rices palestinien·nes occupent un espace liminal, servant de pont entre l’immédiateté de la douleur vécue en arabe et les structures distantes, souvent aseptisées, d’une autre langue qui n’a jamais été conçue pour supporter une telle dévastation. Le texte médite sur le poids éthique de la traduction des récits qui naissent sous les décombres, des témoignages qui prennent forme entre deux raids aériens, entre commémoration et menace de silence. Chaque mot doit se frayer un chemin sur un terrain miné par le pouvoir, l’euphémisme et l’indifférence, forçant les traducteur·rices à chercher un juste équilibre entre l’atténuation de la douleur à des fins de lisibilité et la conservation de son urgence dans une langue prédisposée à neutraliser la souffrance. Ancré dans l’expérience palestinienne, cet essai soutient que la traduction cesse d’être une simple tâche linguistique, et qu'elle devient politique et morale, chargée de refuser la disparition, de résister à l’apprivoisement, et de garder un espace pour des voix qui pourraient ne pas survivre au-delà de la phrase. En traduisant la Palestine, les traducteur·rices œuvrent non seulement au passage du sens mais aussi à la préservation de la vie, de l’agentivité et de la mémoire dans un monde qui a tendance à n’accorder son attention qu’une fois satisfaite son exigence d’effacement.Traduit par Julie Boéri. Accédez à la TRADUCTION FRANÇAISE du texte complet. </description>
      <pubDate>mer., 15 oct. 2025 18:19:40 +0200</pubDate>
      <lastBuildDate>mer., 19 nov. 2025 18:08:52 +0100</lastBuildDate>
      <guid isPermaLink="true">https://publications-prairial.fr/encounters-in-translation/index.php?id=1465</guid>
    </item>
  </channel>
</rss>