temporalidad https://publications-prairial.fr/encounters-in-translation/index.php?id=241 Index terms fr 0 Temporality and translation: Thematic and non-thematic narrative https://publications-prairial.fr/encounters-in-translation/index.php?id=232 Narrative theorists broadly agree that stories are important to both being and knowing. There is less agreement, however, as to exactly how deep narrative goes. The strongest narrativists—such as David Carr and Alisdair MacIntyre—argue that story is so fundamental that human existence itself has an intrinsic narrative structure. The strongest anti-narrativists—such as Galen Strawson and Peter Lamarque—suggest that narrative is merely one way of knowing among others and enjoys no privileged ontological or epistemological status. A closely related question concerns how seemingly diverse forms of narration such as fiction, history, the small stories of daily interaction and storied (or story-like) modes of cognition relate to one another. The crux of the issue, I suggest, lies in the relationship between narrative and the human experience of time. The central argument, drawing on the existential hermeneutics of Martin Heidegger and Paul Ricœur, is that narrative and the human experience of time are non-identical but intimately connected through a continuous process of existential translation. It proceeds in four stages: (1) we should distinguish between explicit, thematic storytelling and the everyday, non-thematic experience of time; (2) narration is a type of translation which thematizes and allows some interpretive possibilities to be recognized while masking others; (3) this type of translation produces narratives which are, to some extent, object-like; (4) this allows the operation of distanciation, opening the possibility of new understanding through ‘second-order disclosure’. I suggest that this existential approach can usefully inform and expand our understanding of both narrative and translation. A synopsis of this article can be found here. S’il y a consensus en théorie du récit quant à l'importance des histoires dans nos vies et pour le savoir, l’étendue de leur influence fait débat. Les tenants d’une thèse forte, tels que David Carr et Alisdair MacIntyre, soutiennent que les récits sont si essentiels que l'existence humaine elle-même aurait une structure narrative intrinsèque. A l’inverse, les sceptiques comme Galen Strawson et Peter Lamarque, suggèrent que le récit n'est qu'une manière parmi d'autres d’accéder à la connaissance et ne jouit d'aucun statut ontologique ou épistémologique privilégié. Connexe à ces débats, s’ouvre la question du lien entre différents types de récits tels que la fiction, les études historiques, les interactions quotidiennes et les modes de cognition narratifs. Je suggère que le cœur du problème réside dans la relation entre le récit et l'expérience humaine du temps. A partir de l'herméneutique existentielle de Martin Heidegger et de Paul Ricoeur, on peut soutenir que le récit et l'expérience humaine du temps sont distincts mais intimement liés par un processus continu de traduction existentielle. Ce dernier comprend quatre étapes : (1) faire la différence entre ce qui relève explicitement du récit thématisé, et notre expérience quotidienne et non thématisée du temps ; (2) voir dans le récit une forme de traduction qui ouvre la voie à certaines interprétations tout en masquant d'autres ; (3) reconnaître que ces traductions produisent des récits qui sont, dans une certaine mesure, semblables à des objets ; (4) identifier le processus de distanciation qui en découle, et qui jette une nouvelle lumière sur nos expériences par le biais d'un "dévoilement de second ordre". Je suggère que cette approche existentielle peut utilement éclairer et élargir notre compréhension à la fois du récit et de la traduction. Un synopsis de cet article est disponible ici. على أن الانطباع العام يشير إلى الاتفاق حول أهمية السردية في المعرفة والوجود، إلا أن الدور الذي تلعبه السردية لايزال محطًا للنقاش بين الباحثين في مجال السردية. ويطرح أهم الباحثين في هذا المجال مثل ديفد كار وأليسدير ماكإنتاير أن القصص محورية في الوجود البشري بطريقة تنص على أن السردية هي حقيقة وخاصية توجد في الهيكل التشكيلي للوجود البشري. ويزعم المعارضون لهذه النظرية من باحثين مثل غالين ستراوسون وبيتر لامارك أن السردية هي واحدة من عدد من الطرق التي يمكن الاعتداد بها للوصول إلى المعرفة، وأنها لا تنطوي على أية خصائص انطولوجية أو حتى ابستمولوجية (معرفية). ومن هذا المنطلق فإن أحد الأسئلة المهمة يرتبط بالصور المتنوعة للسرديات والتي تتمثل في الأدب الخيالي، والتاريخ، والقصص التي تتشكل نتيجة لتعاملاتنا اليومية، ووصولا إلى الصور المشابهة للقصص المتمثلة في العمليات الفكرية المترابطة عبر السرد. ولذا - بناء على كل ما سبق - أقترح أن أساس المسألة يقبع في العلاقة بين السردية وبين الزمان عبر التجربة البشرية جمعاء. محور النقاش في هذا المقال ينص على أن أوجه التشابه بين السردية والزمانية كثيرة، ولكن أهميتها تكمن في ترابطها الوثيق عبر عملية مستمرة من الترجمة الوجودية، وهذا استنادًا إلى المباحث التأويلية (الهرمنوطيقية) لمارتن هايدجر وبول ريكور. ويتم ذلك عبر أربع مراحل: (1) علينا التفريق بين سرد القصص "المواضيعي" من "غير المواضيعي" على اعتبار أن طريقة فهم الأول تكون عبر عملية واعية واضحة وأن طريقة فهم ذلك الأخير تندرج تحت مظلة التفكير غير المتأمل والذي نقوم به في أنشطتنا الحياتية اليومية. (2) السردية هي نوع من أنواع الترجمة مما يعني أن بعض الاحتمالات تندرج لا محالة تحت مواضيع وتأويلات محددة بينما تخفى ملامح الاحتمالات الأخرى. (3) هذا النوع من الترجمة التي تحدث في جميع السرديات هي بشكل أو بآخر عملية تجسيم للعناصر. (4) ونجد عبر هذه التجارب طريقة عمل ما يُعرف بمصطلح الإبعاد والذي بدوره يفتح المجال لاستحداث نوع جديد من الفهم من خلال ما يعرف بمفهوم "الاسقاط الثانوي". وأن هذه الزاوية الوجودية في نظرتنا للترجمة وللسردية قد تكون ذات فائدة في محاولتنا لفهم لهذين المبحثين. بإمكانكم الاطلاع على ملخص المقالات عبر هذا الرابط Los teóricos de la narración suelen coincidir en que las historias son importantes tanto para ser como para saber. No obstante, no hay tanto consenso sobre el alcance exacto de la narración. Los mayores narrativistas como David Carr y Alisdair McIntyre, afirman que la historia es tan fundamental que la misma existencia del ser humano posee una estructura intrinsecamente narrativa. Los más firmes antinarrativistas, como Galen Strawson y Peter Lamarque, sugieren que la narración es una mera forma de conocimiento entre otras y no disfruta de ningún estatus ontológico o epistemológico privilegiado. Una cuestión que guarda estrecha relación con la anterior es cómo se relacionan entre sí formas aparentemente diversas de narración, como la ficción, la historia, los pequeños relatos de la interacción cotidiana y los modos de cognición narrados (o similares a los relatos). El punto clave, según sugiero, se encuentra en la relación entre la narración y la experiencia humana del tiempo. El argumento principal, de acuerdo a la hermeneutica existencial de Martin Heidegger y Paul Ricœur, se centra en que la narración y la experiencia humana del tiempo no son idénticas y, sin embargo, están ínitimamente conectadas a través de un proceso continuo de traducción existencial. Se desarrolla en cuatro partes: (1) deberíamos diferenciar la narración explícita y temática de la experiencia temporal convencional y no temática; (2) la narración es un tipo de traducción que tematiza y permite reconocer algunas posibilidades interpretativas al tiempo que enmascara otras; (3) este tipo de traducción produce narraciones que son, hasta cierto punto, objetivantes; (4) esto permite la operación de distanciamiento, pues ofrece la posibilidad de una nueva comprensión a través de la “revelación de segundo orden”. Sugiero que este enfoque existencial puede informar y ampliar de forma útil nuestra comprensión tanto de la narrativa como de la traducción. Aquí se puede acceder a una sinopsis de este artículo. C’è un consenso pressoché unanime nell’asserire che la narrativa è importante per l'esistenza e la conoscenza. Più controversa è invece la questione di quanto radicata sia nell’esistenza umana. Secondo le posizioni più narrativiste—come quelle sostenute da David Carr e Alisdair MacIntyre—essa sarebbe così fondamentale che l’esistenza umana stessa avrebbe una struttura narrativa intrinseca. Secondo posizioni anti-narrativiste—come quelle sostenute da Galen Strawson e Peter Lamarque—essa sarebbe semplicemente uno dei tanti modi della conoscenza e dell’esistenza e quindi non godrebbe di alcun primato ontologico o epistemologico. Una questione strettamente collegata riguarda l’interrelazione tra modi narrativi apparentemente molto diversi tra loro, come la storia, le fiction, le narrazioni di tutti i giorni e altri modi cognitivi aventi forma narrativa. A mio avviso, il nodo centrale della questione consiste nella relazione tra la narrativa e l’esperienza umana del tempo. In particolare, prendendo come riferimento l’ermeneutica esistenziale di Martin Heidegger e Paul Ricœur, la narrativa e l’esperienza umana del tempo, pur non essendo la stessa cosa, sono strettamente collegate tra loro da un processo continuo di traduzione esistenziale, che si suddivide in quattro fasi: (1) distinzione tra narrazione tematica esplicita ed esperienza quotidiana e non tematica del tempo; (2) narrazione come tipo traduttivo che tematizza e fa emergere possibili interpretazioni dei fatti narrati e ne dissimula altre; (3) produzione di narrazioni oggettificate; (4) operazione di distanziazione, che apre a nuove forme di comprensione, tramite operazioni di ordine superiore. A mio avviso, questo approccio esistenziale permette di comprendere appieno e di espandere la nostra comprensione sia della narrativa, sia della traduzione. Clicca qui per un riassunto dell’articolo. Det hersker bred enighet blant narrative teoretikere om viktigheten av fortellinger for vår eksistens så vel som for vår viten. Enigheten er imidlertid ikke like omfattende når det kommer til spørsmålet om hvor dypt fortellinger går. De sterkeste narrativistene­–som David Carr og Alisdair MacIntyre–argumenterer for at fortellingen er så grunnleggende at den menneskelige eksistensen som sådan har en iboende narrativ struktur. De sterkeste anti-narrativistene–som Galen Strawson og Peter Lamarque–hevder at fortellingen kun er én vei til viten blant mange, uten å kunne gjøre krav på noen privilegert ontologisk eller epistemologisk status. Et nært forbundet spørsmål dreier seg om hvordan ulike former for fortellinger som fiksjon, historie, de små historiene i dagligtalens interaksjoner og ulike kognitive modaliteter med en fortellende struktur er forbundet med hverandre. Jeg vil foreslå at det springende punktet ligger i forholdet mellom fortellingen og den menneskelige erfaringen av tiden. Hovedargumentet, som trekker på Martin Heidegger og Paul Ricœurs eksistensielle hermeneutikk, går ut på at fortellingen og den menneskelige erfaringen av tiden er ikke-identiske, men nært forbundet gjennom en pågående eksistensiell oversettelsesprosess. Argumentet kan deles inn i fire etapper: (1) vi bør skille mellom eksplisitte, tematiske fortellinger og den hverdagslige, ikke-tematiske erfaringen av tiden; (2) fortellinger utgjør en form for oversettelse som tematiserer og åpner visse fortolkningsmuligheter samtidig som andre tildekkes; (3) en slik form for oversettelse frembringer fortellinger som, i en viss forstand, er tingliggjorte; (4) dette muliggjør en distanserende operasjon som åpner muligheter for ny forståelse gjennom en ‘andre-ordens avdekking’. Jeg vil foreslå at denne eksistensielle innfallsvinkelen kan informere og utvide forståelsen av både fortellinger og oversettelse. Et sammendrag av artikkelen finnes her. 叙事理论学家普遍认同故事对存在与知识都至关重要。然而,他们对于叙事的深度却缺乏共识。以大卫·卡尔(David Carr)和阿拉斯代尔·麦金太尔(Alisdair MacIntyre)为代表的最为坚定的叙事主义者主张叙事是人类存在的基础,换言之,人类存在本身就具有内在的叙事结构。而盖伦·斯特劳森(Galen Strawson)和彼得·拉马克(Peter Lamarque)等强烈反对叙事主义的学者则认为叙事只是众多认知方式中的一种,并不享有任何特殊的本体论或认识论地位。与该争论密切相关的问题是:小说、历史、日常交流中的小故事以及故事(或近似故事)的认知模式等诸多叙事类别看似多样,他们之间是如何相互关联的?笔者认为,该问题的核心在于叙事与人类时间体验之间的关系。本文核心论点借鉴马丁·海德格尔(Martin Heidegger)和保罗·利科(Paul Ricoeur)的存在主义阐释学,认为叙事与人类的时间体验是非同一的,但通过一个连续的、存在主义的翻译过程紧密相连。本文的论述分四个阶段:(1)我们应该区分明确的、主题性的叙事与日常的、非主题性的时间体验;(2)叙事是一种翻译,它使某些解释可能性得到认可,同时掩盖其他可能性;(3)这种翻译产生的叙事在某种程度上具有客体性质;(4)这使得“疏远(distanciation)”的操作成为可能,进而通过“二阶揭示(second-order disclosure)”打开新理解的可能性。这种存在主义方法可以有效地丰富和扩展我们对叙事和翻译的理解。 本文的概要可以在这里查阅。 نظریه‌پردازان روایت توافق کلی دارند که قصه‌ها هم اهمیت وجودی و هم اهمیت معرفتی دارند. با این حال، درباره این‌که روایت‌ها دقیقاً چه عمقی دارند، توافق کمتری وجود دارد. قوی ترین روایت پردازان - مانند دیوید کار و آلسدر مک اینتایر - استدلال می کنند که قصه آن‌قدر بنیادین است که وجود انسان خود دارای یک ساختار روایی ذاتی است. قوی‌ترین ضد روایت‌گرایان - مانند گلن استراسون و پیتر لامارک - می‌گویند که روایت صرفاً یکی از راه‌های شناخت در میان دیگر راه‌ها است و از هیچ شأن هستی‌شناختی یا معرفت‌شناختی ممتازی برخوردار نیست. یک پرسش بسیار مرتبط این است که اشکال به‌ظاهر متنوع روایت مانند داستان، تاریخ، نقل‌های کوچک تعاملات روزمره و انواع داستانی‌شده (یا داستان‌گونه) شناخت‌ با یکدیگر چگونه ارتباط دارند. اصل موضوع، به پیش‌نهاد من، در رابطه بین روایت و تجربه انسان از زمان نهفته است. استدلال اصلی، با تکیه بر هرمنوتیک وجودی مارتین هایدگر و پل ریکور، این است که روایت و تجربه انسان از زمان نا‌همسان اما از طریق یک فرآیند پیوسته ترجمه وجودی به هم مرتبط هستند. این استدلال شامل چهار مرحله است: (۱) باید بین قصه‌گویی صریح مضمونی و تجربه روزمره غیرمضمونی زمان تمایز قائل شویم. (۲) روایت نوعی ترجمه است که برخی امکانات تفسیری را به صورت مضمون ارائه کرده امکان بازشناسی می‌دهد و برخی دیگر را پنهان ‌می‌کند. (۳) این نوع ترجمه روایاتی را تولید می کند که تا حدی ابژه‌گون هستند. (۴) این امکان عملیات فاصله گذاری را فراهم می کند و از طریق «افشای ثانویه» درک تازه‌ای را ممکن‌ می‌سازد. پیشنهاد من این است که این رویکرد وجودی می‌تواند درک ما را هم از روایت و هم از ترجمه شکل و گسترشی سودمند بخشد. خلاصه ای از این مقاله را می‌توانید در اینجا بیابید. jeu., 18 avril 2024 17:12:09 +0200 mar., 20 août 2024 18:58:48 +0200 https://publications-prairial.fr/encounters-in-translation/index.php?id=232