Det finnes en omfattende litteratur om fortellingens ontologiske og epistemologiske rolle i ulike akademisk fag fra de siste tiårene. Selv om det kan sies å herske bred enighet rundt fortellingens betydning for vår væren så vel som vår viten, kan ikke det samme sies om fortellingens ontologiske og epistemologiske betydning. I denne diskusjonen kan stridslinjene trekkes med henblikk på hvor grunnleggende den rollen som blir tilskrevet fortellinger er: eksisterer mennesket først, for deretter å skape sine fortellinger for å tolke sine liv og forstå sin verden, eller er vi “fortellende dyr” (storytelling animals) (MacIntyre, 2007, p. 216) på et så grunnleggende vis at den menneskelige eksistens kan sies å utgjøre et iboende narrativt fenomen? Er fortelling å forstå som et universelt menneskelig fenomen, og dermed særlig oversettbart? Er den historiske fortiden og det levde nået eksisterende i seg selv, eller blir de først til gjennom fortellingen? Er fortelling én blant mange veier til viten, eller snarere “kunnskapens form slik vi først anskueliggjør den” (Fisher, 1987, p. 193)? Dersom vi aksepterer at fortelling utgjør en epistemologisk form, er vi nødt til å redegjøre for dens ulike aspekter: historiografiens diskursive og målrettede praksiser, litteraturens tekstuelle og poetisk ordnede levninger, “gjenerindringen av fortidig erfaring” (Labov, 1972, p. 359) i dagligtalen og i kognitive prosesser der fortelling er forstått som en tankemåte. Hva er relasjonen mellom disse ulike formene for fortelling? Dreier det seg her om ett og samme fenomen, som lar ser klassifisere under én og samme kategori, eller er det tale om vesensforskjeller? Er noen mer grunnleggende enn andre eller er alle like opprinnelige?
Jeg vil hevde at den røde tråden gjennom alle disse tilsynelatende ulike tilnærmingene til fortelling er temporalitet—i alle tilfeller er fortelling nært forbundet med tid. Med noen hederlige unntak er det likevel oppsiktsvekkende få som har viet sin oppmerksomhet til en detaljert refleksjon rundt temporaliteten som sådan, eller forholdet mellom tid og fortelling. Dermed befinner vi oss i en situasjon der tiden ofte anses som en vesentlig del av fortellingen, samtidig som dens kompleksitet neglisjeres. Jeg hevder at dette ligger til grunn for mye uklarhet rundt hva fortellinger er og hva de gjør. Denne artikkelen tar utgangspunkt i disse forholdene, og undersøker sammenhengene mellom temporaliteten som en iboende del av den menneskelige eksistens, fortelling som en mer eller mindre eksplisitt og tematisk respons til denne iboende temporaliteten, og oversettelsens rolle i formidlingen mellom temporaliteten og fortellingen.
Argumentet mitt vil bli utviklet gjennom fire etapper. Jeg vil først introdusere Martin Heideggers redegjørelse for temporaliteten som iboende i menneskets væren, presentert i Væren og tid (Being and Time) (1962) og hans distinksjon mellom tematisk og ikke-tematisk forståelse; hvor førstnevnte må forstås som bevisst og eksplisitt, og sistnevnte som en form for før-tematisk forståelse som ligger til grunn for hverdagslige aktiviteter. Jeg foreslår at disse ideene kan utgjøre en fruktbar innfallsvinkel med henblikk på å teoretisere grunnleggende uenigheter mellom ‘narrativister’ og ‘ikke-narrativister’. Videre hevder jeg at disse uenighetene lar seg redusere til spørsmålet om hvorvidt noe slikt som ikke-tematiske fortellinger kan hevdes å eksistere, og hvorvidt det er mulig å eksistere innenfor en temporal struktur uten at en slik eksistens påkaller et kontinuerlig behov for fortelling. I sin tur stiller dette spørsmål ved i hvilken utstrekning vi bør skille mellom betydningen til temporaliteten i den menneskelige væren og eksplisitte epistemologiske operasjoner som å fortelle muntlige fortellinger, skrive historie eller forfatte romaner. Dernest følger jeg Ricœur som argumenterer for at all fortelling— og likeledes vår evne til å fortelle og forstå historier—springer ut av den menneskelige værens temporalitet. Jeg vil imidlertid hevde at det finnes gode grunner til at distinksjonen mellom narrativitet og temporalitet ikke bør kollapse fullstendig. Fortelling må gjerne være en universell menneskelig tilbøyelighet, og det kan hende vi først blir oppmerksomme på tiden gjennom fortellingen, men det følger ikke fra dette at all temporal erfaring må ha en narrativ struktur per se.
Videre vil jeg argumentere for at bevegelsen fra ikke-tematisk temporalitet til tematisk fortelling kan begrepsliggjøres som en eksistensiell oversettelse. På samme måte som ved enhver oversettelse, realiserer og påkaller den enkelte tolkninger av et hendelsesforløp, samtidig som den vil tilsløre andre. Den eksistensielle oversettelsen må forstås som en særlig transformerende handling som gir form til en ny type forståelse, fremfor kun å tematisere en forutgående mening. En slik oversettelse går begge veier, for det er mulig å oversette i to retninger mellom det ikke-tematiske og det tematiske. Likefullt, relasjonen mellom det ikke-tematiske og det tematiske forblir “asymmetrisk” (Lotman, 1990), et forhold som umuliggjør total kommensurabilitet og samtidig nødvendiggjør frembringelsen av ny mening ved enhver anledning der oversettelse finner sted. Tematisk refleksjon kan bringe en ikke-tematisk erfaring av tid til språklig uttrykk, men forandrer samtidig denne erfaringen; tematisk refleksjon kan, i sin tur, påvirke den ikke-tematiske erfaringen av tiden. Til slutt vil jeg hevde at den tematiserende prosessen som er forbundet med all fortelling nødvendigvis er tingliggjørende. Å fortelle en historie åpner muligheten for å se temporale relasjoner som objekter, og som distinkte sett fra et observerende subjekt. Gjennom frembringelsen av et skille mellom erfaringen av temporaliteten som sådan og den tematiske refleksjonen over denne erfaringen, blir en “distanserende [distanciation]” (Ricœur, 1976) operasjon mulig. Fortolkningsrommet som denne avstanden åpner kan være med på å forklare fortellingens evne til å frembringe ny forståelse, både av spesifikke hendelsesforløp, men også av den menneskelige temporaliteten som sådan.
Målet mitt i det påfølgende vil være å klargjøre forholdet mellom narrativ og tid, hvilken type forståelse historiefortellingen kan frembringe, samt å plassere oversettelse på et grunnleggende eksistensielt nivå.
