Hovedformålet denne artikkelen er å vise betydning av narrativ medisin utover individuell pasientbehandling, som i stor grad har definert feltet, ved å vise hvordan narrativ medisin kan bidra til medisinsk kunnskapstranslasjon. Kunnskapstranslasjon, som ofte knyttes til den mer empiriske, vitenskapelige siden av medisinen, har som siktemål å bygge bro mellom medisinsk forskning og praktisk anvendelse, og dermed mellom vitenskap og kultur, gjennom en evidensbasert tilnærming. Narrativ medisin har på sin side tradisjonelt vektlagt helsevesenets humanistiske og kulturelle verdier ved å fremheve den enkelte pasients erfaringer og disse erfaringenes kulturelle og narrative forutsetninger. Fokus har vært den enkelte pasients og behandlers opplevelse og fortelling, snarere enn på de narrative forutsetningene for medisinsk praksis som helhet. Dette har ofte skapt et inntrykk av at narrativ medisin representerer «kunst»-aspektet ved medisinen, i motsetning til de strenge, vitenskapelige metodene til evidensbasert medisin.
Ved å utfordre dikotomien mellom kunst og vitenskap, som har satt narrativ medisin opp mot kunnskapstranslasjon, viser jeg at Rita Charons (2017) begreper oppmerksomhet, representasjon og tilhørighet—som kjennetegner narrativ medisin—kan brukes til å belyse et supplement-forhold mellom translasjonell og narrativ medisin. I likhet med Derrida forstår jeg «supplement» som noe som på den ene siden kommer utenfra og legger seg til noe som blir ansett som naturlig og opprinnelig, og, på den andre siden, en kompensasjon for en mangel som er iboende i det opprinnelige. Min analyse viser at de narrative, relasjonelle og fortolkningsmessige aspektene er integrerte deler av translasjonell medisin, og at nettopp disse aspektene definerer hva som faktisk gjør den «translasjonell». Utover det kliniske møtet er det narrative elementer innebygd i hvert ledd av translasjonskjeden, selv om de kan være mindre synlige enn i interaksjonen mellom pasient og behandler.
Goyal mfl. (2008) foreslår «narrativ evidensbasert medisin» som en forlengelse av translasjonsmedisinen, og hevder at denne tilnærmingen kan bygge bro over translasjonskløfter ved å fremme transformative, toveis relasjoner. De påpeker videre at de fleste beskrivelser av translasjonskjeden vektelgger overgangen fra grunnforskning til klinisk forskning (T1) og fra klinisk forskning til klinisk praksis (T2), men ofte overser betydningen av individuelle pasientbeslutninger. Uten å inkludere den viktige samhandlingen mellom pasienter og helsepersonell (kalt T3 i deres utvidede modell), som er avgjørende for at pasienter kan etterleve anbefalinger og nyttiggjøre seg helsetjenester, vil den translasjonelle forskningsmodellen forbli ufullstendig.
Selv om Goyal mfl. (2008) foreslår viktige tillegg til translasjonskjeden (T3) og utgjør et viktig bidrag til translasjonsforskningen generelt, begrenser de den narrative samhandlingens betydning ved å knytte den til et bestemt trinn i translasjonskjeden. Dermed innskrenkes også betydningen av begrepene «oppmerksomhet», «representasjon» og «tilknytning» til det kliniske møtet—altså forholdet mellom behandler og pasient. Jeg undersøker hvordan det konseptuelle rammeverket fra narrativ medisin—spesielt begrepene oppmerksomhet, representasjon og tilhørighet—kan bidra til å utvide vår forståelse av translasjonelle prosesser utover bare kliniske interaksjoner. Jeg anvender og videreutvikler disse begrepene for å analysere en studie av Dela Cruz mfl. (2023) som undersøker hvordan mus kan brukes som modell for å undersøke reproduktive konsekvenser av pubertetsblokker etterfulgt av testosteron, en vanlig behandling for transmaskuline ungdommer i puberteten. I denne forskningen brukte man unge hunnmus til å simulere hormonbehandlingen som vanligvis gis til transpersoner som er tildelt kvinnelig kjønn ved fødselen. Ved å bygge på begrepene oppmerksomhet, representasjon og tilhørighet argumenterer jeg for at de translasjonelle trinnene må forstås som komplekse meningsskapende prosesser snarere enn som trinn i en sammenhengende kjede av logiske slutninger.
Oppmerksomhet – inkludert en kritisk analyse av fortellingene som er involvert, med vekt på deres sannsynlighet og troverdighet – kan synliggjøre tvetydighet og potensielle verdikonflikter. Overført til studien om pubertetsblokker, innebærer dette en bevisstgjøring rundt spenningen mellom ulike verdisett. På den ene siden står verdien av individuell frihet og retten til at barn og unge skal kunne velge sin identitet, som eksperimentet støtter ved å gjøre det mulig for unge transpersoner å utøve denne retten. På den andre siden står verdien av å gi samme frihet og rettigheter til dyrene som deltar i eksperimentet.
Når det gjelder kunnskapstranslasjon, innebærer representasjon en sammensatt om-fortelling som inkluderer prefigurasjon (for å forme oppfatninger og styre tolkning), konfigurasjon (for å binde ulike hendelser sammen til en meningsfull fortelling) og refigurasjon (for å integrere denne fortellingen tilbake i vårt hverdagsliv). Denne prosessen innebærer nødvendigvis selektiv appropriasjon, inkludert avgjørelser om hva som skal med eller utelates, og hva som skal vektlegges eller tones ned i fortellingen. Ved å forstå denne kompliserte prosessen kan vi også bli klar over alternative fortellinger som kan skapes på bakgrunn av de samme hendelsene. For eksempel, i studien om pubertetsblokker kunne et annet mønster av selektiv appropriasjon ha fokusert mer på detaljene rundt behandlingen av og reaksjonene til dyrene som deltok, og dermed gitt større tyngde til begrunnelsen for dyrenes ofring.
Til slutt er det Charon kaller tilhørighet avgjørende for enhver kunnskapstranslasjonsprosess. Det handler ikke bare om å etablere nye og troverdige koblinger, som å redusere avstanden mellom mus og mennesker, men også om å understøtte ulike interesser og investeringer, enten disse er tilsiktet eller ikke. Slike dynamikker finner vi for eksempel i legemiddelindustriens promotering av pubertetsblokker, og i de politiske debattene som kritiserer denne praksisen.
Artikkelen foreslår til slutt «translasjonell narrativ medisin» som et mer nyansert perspektiv for å vurdere hvilken type evidens som kan brukes til hvilke formål, i hvilken kontekst. Ved å anerkjenne at ulike «epistemiske kulturer»—her representert gjennom fortellingen om mus og fortellingen om mennesker—er narrativer, formet av ulike hovedpersoner og ulike rasjonaliteter, hver med sitt eget verdigrunnlag, kan vi fremme en mer etisk forankret translajonell praksis. Denne tilnærmingen går ut over vitenskapelig rasjonalitet og logiske slutninger alene; den omfavner en bredere, verdisensitiv narrativ rasjonalitet.
