Denne artikkelen utforsker spredningen av et revolusjonært språk—ikke bare hva språket sier, men hvordan det flyttet seg, hvor det flyttet seg til og hva det ble. Artikkelen bygger på forskning fra prosjektet ‘Radical Translations: The Transfer of Revolutionary Culture between Britain, France and Italy (1789-1815)’, basert i Storbritannia og finansiert av Arts and Humanities Research Council. For å kartlegge sirkulasjonen av radikale ideer i revolusjonstiden har dette prosjektet identifisert nærmere ett tusen oversettelser fra perioden og laget en prosopografi av omkring 500 oversettere. Mange av disse oversettelsene var i høy grad performative—utført av oversettere som aktivt forsøkte å plassere seg i pågående transnasjonale revolusjonsfortellinger som de selv ønsket å forme. Gjennom oversettelser forsøkte aktørene å bygge nettverk av solidaritet på tvers av grenser. De deltok i en internasjonal debatt preget av uenighet og konkurranse. Korpuset av oversettelser dokumenterer de sosiale og politiske nettverkene til oversetterne. I tillegg dokumenterer korpuset hvordan et radikalt språk om frihet og likhet spredte seg til nye kontekster. Dette er tidligere stort sett oversett.
Å gjenskape oversetterens rolle som historisk aktør er allikevel utfordrende. Oversetterens usynlighet er velkjent i oversettelsesstudiene, men det er flere grunner til at radikale oversettere og deres virke har forblitt ute av syne. Noen oversettere, som Thomas Jefferson, var kjente offentlige personer, men andre og mer kjente verker har overskygget arbeidet de gjorde som oversettere. Andre betydningsfulle personer, som Mirabeau, brukte oversettelse som et verktøy for å unngå oppmerksomhet. Mange andre skrev anonymt eller under pseudonymer, enten av frykt for represalier eller fordi alle uansett visste hvem de var.
En hovedutfordring for dette prosjektet var derfor å identifisere oversettelser som var skrevet anonymt eller under pseudonym, og som sirkulerte i revolusjonstiden. For å gjøre dette, supplerte vi den bibliografiske forskningen på oversettelse med prosopografisk forskning på oversetterne og deres nettverk. Prosopografi har likheter med nettverksteori, men det er også forskjeller; det kan defineres som undersøkelsen av felles kjennetegn på en gruppe mennesker med biografier som ukjente eller kun kjent gjennom tredjepart. Som jeg viser i artikkelen er den prosopografiske tilnærmingen særlig nyttig for å kartlegge kompleksiteten til en ‘pluralistisk bevegelse’ (som den revolusjonære). I slike bevegelser er utfordringen både å kartlegge en kjerne av kjente aktører og rekken av perifere folk som bidro mer sporadisk, og hvor periferien kan anses som tilhengere av bevegelsen i bestemte kontekster.
Variasjon i hvor lenge disse sosiale nettverkene (og deres tekstproduksjon) eksisterte, er i seg selv et oversettelsesproblem. Tross alt er ikke en radikal engelskmann det samme som en fransk jakobiner eller en italiensk patriot. Dilemmaet mellom ‘innfødte’ og ‘importerte’ politiske identiteter var tydelig for de revolusjonære selv og ble et nøkkeltema i mange av oversettelsene deres, særlig da revolusjonen trakk ut i tid. For å bedre forstå hvordan disse bevegelsene samhandlet, og hvordan de også endret form gjennom samhandlingen, er det nødvendig å kartlegge hvordan individer og grupper gikk inn og ut av revolusjonsprosessen til forskjellige tider. Slik bidro bevegelsene til konstruksjonen av et felles, om enn adskilt, revolusjonsnarrativ.
Oversettelse er en viktig ressurs for et slikt prosjekt. Nyere forskning har vist hvordan oversettelser skaper flere resepsjonshorisonter når de flytter seg gjennom tid og rom. Slik synliggjøres betydningen av indre motsetninger og motstand for hvordan kulturell innflytelse virker i praksis. Men revolusjoner har også deres egne temporaliteter som må tas med i betraktningen. I vårt prosjekt har vi møtt denne utfordringen ved å strukturere korpuset rundt fem forskjellige kronologier, som gjenspeiler Storbritannias, Irlands, USAs, Frankrikes og Italias politiske kontekster. Disse framstillingene konstruerte vi for å lage en typologi over handlinger som er relevante både for oversettelsesaktivitet og revolusjonær aktivitet (noen eksempler på slike hendelser er regimeendring, sensur og krigshandlinger). Ved å koble mennesker og deres tekster til utfordrende hendelser kan vi forstå hva som gir ny interesse for oversettelse, der oversettelsene kan fungere enten som åpen eller anonym kommunikasjon.
Mitt siste punkt følger av dette: Revolusjoner assosieres ofte med konstruksjonen av såkalte ‘store fortellinger’. Men, som jeg håper å vise, er det mer treffende å kalle oversettelser av aktivister ‘metapåstander’ eller ‘metanarrativer’ som alltid kombinerer to eller flere kronologier. For å forstå oversettelse både som en katalysator for brudd med fortiden og som en framtidig kilde til autoritet, må man også forstå rollen disse metanarrativene spiller.
