Gjennom flere tiår har utvidede forståelser av oversettelse — forståelser som strekker seg utover det rent språklige — blitt sentrale i en rekke tiilnærminger og teoretiske rammeverk på tvers av humaniora og samfunnsvitenskapene. Imidlertid blir sjeldent politikk og politisk oversettelse nevnt i debatten om disse utvidede forståelsene. Dette er spesielt bemerkelsesverdig hvis vi tar både den rike, politiske teksttradisjonen – med svært innflytelsesrike tenkere som Antonio Gramsci (jf. Boothman, 2010, Lacorte, 2010) og Judith Butler (2000) – og den nylige økningen i bruken, og populariseringen, av begrepet "oversettelse" i aktivististkretser i betraktning. For å undersøke dette misforholdet skal jeg gjennomføre en analyse inspirert av min siste monografi, Translating the Crisis (Fernández, 2020). Der undersøkte jeg betydningen av oversettelse – forstått både som en språklig og begrepsmessig virksomhet – i den spanske bevegelsen fra 2011, kjent som "15M" eller "indignert" (indignados), og dens politiske etterspill.
Den politiske og kulturelle atmosfæren som vokste frem i Spania etter 15M var på tydelig vis preget av oversettelsesaktiviteter. Dette kommer for eksempel til uttrykk gjennom den store mengden med oversettelser som ble publisert av politisk engasjerte utgivere, og den høye statusen til, og fokuset på, oversatte intellektuelle som Silvia Federici og David Harvey. I tillegg er adopsjonen av politiske nøkkelbegreper, som comunes og cuidados, som har blitt formet gjennom komplekse oversettelsesprosesser tegn på oversettelsens betydning. Den samme tendensen kommer også til uttrykk i hvordan oversettelse blir brukt av aktivister og politiske representanter fra nye venstreorienterte organisasjoner. Særlig har dette vært synlig i tilfellet Podemos, et parti som ble til i 2015 som et svar på 15M sine krav, men som også har hatt et ganske komplisert og anspent forhold til denne bevegelsen og andre politiske grupper. Det er verdt å merke seg at mange av Podemos' første og mest innflytelsesrike kadre var akademikere som arbeidet med statsvitenskap og sosiologi; dette kan ha influert bruken av oversettelsespraksiser som er preget av tenkere som Gramsci, Butler, Bauman og Boaventura de Sousa Santos (Fernández, 2020, s. 107-128).
I denne artikkelen behandler jeg forholdet mellom det jeg kaller 'hierarkisk' og 'horisontal' politisk oversettelse. Begge formene for oversettelse tar utgangspunkt i et lignende premiss: språket i 'mainstream-politikk' og språket til 'vanlige folk' er så sterkt og dypt adskilt at enhver meningsfull interaksjon mellom dem krever oversettelse. På feltarbeidet studerte jeg hvordan venstreorienterte politikere, aktivister og innbyggere i Spania etter 15M ofte benytter denne utvidede oppfatningen av oversettelse for å understreke skillet mellom institusjonell politikk – eller andre nøkkelkilder til makt som finans og media – og alminnelige borgere. Videre involverer noen av disse praksisene det jeg kaller politisk eksponering (political exposure): den som forstår det offisielle budskapet og oversetter forsøker ikke bare å avdekke det nevnte skillet, men også å avdekke en skjult ideologisk virkelighet som det opprinnelige budskapet hadde til hensikt å tildekke. Dermed er disse praksisene epistemologisk relevante av minst to hovedgrunner: for det første antyder de at politisk intervensjon krever at man har en viss kunnskap (i dette tilfellet kjennskap til de forskjellige språkene); for det andre demonstrerer de at oversettelse er sammenvevd med makt på et helt grunnleggende vis ettersom prosessen med å dekode og rekode plasserer oversetterne i en politisk posisjon — enten som meklere mellom institusjoner og borgere eller som dissidenter som utfordrer budskap produsert av disse institusjonene.
Til tross for likhetene, er det en klar forskjell mellom 'hierarkisk' og 'horisontale oversettelsespraksiser' med henblikk både på de epistemologiske og politiske implikasjonene til disse praksisene. Hierarkisk oversettelse foregår ovenfra og ned, og baseres vanligvis på en subtil forskjell mellom de som 'forstår' (kritiske intellektuelle, venstreorienterte politikere) og de som ikke gjør det (vanlige borgere). Dette er et gjentakende tema i diskursen til Podemos' kadre. Det legitimerer også deres rolle som politiske representanter gjennom å peke på deres oversettelseskunnskaper. For eksempel hevdet Íñigo Errejón (en av Podemos' ledende skikkelser inntil han forlot partiet i 2019) at en intellektuell "fremfor alt [er] en oversetter" med "plikten og evnen til å ta abstrakte begreper og oversette dem" (Errejón, intervjuet i Soto-Trillo, 2015). I samme ånd hevdet Pablo Iglesias (Podemos' generalsekretær fram til 2021) at politisk kommunikasjon er "et avgjørende oversettelsesarbeid som handler om å omdanne samfunnsdiagnosen din til et språk folk kan forstå" (Iglesias, intervjuet i Guedán, 2016, s. 120). Til slutt har vi filosofen Germán Cano (2015, s. 196) som roste Iglesias for hans evne til å oversette "teknokratisk sjargong" til et "enklere" språk som er tilgjengelig for alle. Denne tankegangen vektlegger at intellektuelle og politikere fungerer som formidlere — eller til og med portvoktere — fordi det er de som har kunnskap, mens vanlige borgerne blir sett som passive mottakere av oversettelser generert av disse formidlerne. At vanlige borgere også kan oversette blir rett og slett ikke tematisert.
I motsetning til dette skjer horisontal oversettelse når oversetteren ikke taler på vegne av noen gruppe: han eller hun viser rett og slett evnen til å oversette politisk i møte med et institusjonelt budskap. Å vise at man kan dette innebærer riktignok også å vise at man har en viss kunnskap: for å dekode maktinstitusjonenes språk må man ha mestret de grunnleggende prinsippene til dette språket. Dette kravet om å mestre maktens språk gjelder imidlertid ikke på bekostning av andre temaer og kunnskapsformer: oversetteren stiller kun spørsmål ved den politiske gyldigheten til originalen, og ønsker ikke å forhindre andre oversettelser av den. De politiske og epistemologiske implikasjonene til denne praksisen er helt forskjellige: oversetteren etablerer ikke et politisk hierarki basert på kunnskap (eller dens antatte fravær), og han eller hun bruker heller ikke denne kunnskapen til å sette seg selv i en privilegert maktposisjon.
Det kan være vanskeligere å finne eksempler på horisontal oversettelse siden slike oversettelsersjelden finner sted innenfor de prestisjefylte sjangrene, som intervjuer eller bøker med politiske representanter —og på grunn av hvordan de avviker radikalt fra vanlige oppfatninger av oversettelse. Som mange av mine eksempler (hovedsakelig hentet fra sosiale medier) viser, har borgere som påberoper seg retten til å oversette et gitt institusjonelt budskap en tendens til fullstendig å løsrive denotative fra konnotative betydninger: hva den opprinnelige teksten ‘sier’ på sitt mest grunnleggende nivå ligner lite på det oversettelsen sier. Det som betyr noe for disse borger-oversetterne, er fremveksten og avsløringen av et sekundær sett med betydninger og forslag under overflaten av den opprinnelige uttalelsen som de antar at mange folk ikke vil få med seg. Samtidig blir det tradisjonelle forholdet mellom 'forfatter' og 'oversetter' fullstendig reversert: de potensielle intensjonene til forfatteren av den opprinnelige ytringen blir sett bort fra fordi oversetteren vektlegger sin egen forståelse av budskapet og dets betydning.
Denne horisontale oversettelsespraksisen har spilt en fremtredende rolle i motstanden mot, og kritikken av, begreper som er blitt generert av selskaper og 'guruer' for å maskere en uønsket virkelighet. Dette er en debatt som har kuliminert de siste årene i forbndelse med med fremveksten av en rekke neologismer for nye arbeidsforhold. Etter at ordet trabacaciones ble myntet — en sammensmeltning av trabajo (arbeid) og vacaciones (ferie) som oversetter den engelske neologismen workcation—reagerte mange Twitter-brukere kritisk, og én bruker (Jorge(r), 2018) hevdet at det faktisk burde oversettes som 'utnyttelse av arbeidskraft' (explotación laboral). Oversettelsen bryter ikke bare det språklige forholdet mellom kilde og måltekst, men den snur også rundt på den ideologiske diskursen om begreper: den nyliberale originalen, med sitt løftet om å kombinere arbeid og fritid, presenteres i et grovt og negativt lys i oversettelsen.
Likhetene og forskjellene til disse utvidede begrepene om oversettelse må forstås med henvisning til den «stemningen» som preget 15M, og spesielt i forbindelse med et problem som bevegelsen satt kritisk søkelys på, nemlig det ekspertsystemet som moderne demokratier er basert på. Dette er en nøkkelarena hvor epistemologi og politikk samhandler, ettersom beslutninger på grunnleggende vis avhenger av kunnskap; hvordan kunnskap defineres, hvem som har rettmessig tilgang til den og hvordan makten som følger av tilgang på kunnskap blir fordelt. Mens politikere fra det 'nye' venstre, som står for hierarkisk oversettelse, kun foreslår å forbedre det foreliggende ekspertsystemet, forsvarer andre aktivister og borgere, gjennom sin horisontale oversettelsespraksis, en horisontal oppfatning av politikk som ikke opprettholder politiske roller og ekspertise, men utfordrer dem.
